Kommunikasjon er mer enn ord, sier den, og stirrer tomt ut i luften. Den begynner å krabbe oppover. En liten, svart kropp. Vet du hvor du skal, tenker jeg. Den fortsetter å krabbe.
Kommunikasjon er mer enn ord, sier den, og stirrer tomt ut i luften. Den begynner å krabbe oppover. En liten, svart kropp. Vet du hvor du skal, tenker jeg. Den fortsetter å krabbe.
Jeg smelter, hvisket Line. Så begynte hun å renne utover. Sakte men sikkert smeltet hun fullstendig.
Hva gjør vi nå? Han så på meg som om jeg virkelig visste svaret. Vi skraper henne sammen og putter henne i denne bollen. Slik. Vi elter henne godt. Munnvikene hans gikk verken oppover eller nedover, men det var noe med øynene.
Vi legger henne på et bakebrett. Ruller henne sammen og putter henne på et Norgesglass. Vi lar henne stå romtemperert, innerst i skapet. Til hun er blitt seg selv igjen. Til hun er blitt nøyaktig slik vi vil ha henne.
IKKEFAEN. Han kastet seg selv over benken og ut gjennom det åpne kjøkkenvinduet. Han landet på magen. I hodet mitt var sirenene allerede klare som dagen. DUDUDUDUUUDUDUUD: Do you surrender?
(Inspirert av Kim Hiortøys -du kan ikke miste din beste venn og bli flink til å synge samtidig. Takk, Kim)
Løssnø som livrett. De siste ukene har jeg ligget midt på serveringsfatet.
«Har med kamera»
«Jeg og»
Nei, se, vi kjører nå. Å omfavne dette med mer enn følelsen er ikke nødvendig.
Frihetsfølelse!
Har lært meg mer å kjenne. Skogen. Har gått dypt inn i den og kjent.
Trærne hvisker hemmeligheter om at det er greit å være her selv om man er redd.
Mamma fortalte at jeg en gang klatret så høyt i et tre at de sendte melding med hjem.
Smil, ski!
«Dearly beloved, we have gathered here today
To get through this thing called life
Electric word life it means forever and that’s a mighty long time
But I’m here to tell you there’s something else
The afterworld, a world of never ending happiness
You can always see the sun, day or night
So when you call up that shrink in Beverly Hills
You know the one Dr. Everything’ll Be Alright
Instead of asking him how much of your time is left?
Ask him how much of your mind, baby
«Cause in this life things are much harder than in the afterworld
This life you’re on your own
And if the elevator tries to bring you down
Go crazy punch a higher floor
If you don’t like the world you’re living in
Take a look around you at least you got friends
Call my «ol lady up, for a friendly word
She picked up the phone, dropped it on the floor
Ahh, ahh is all I heard
Are we gonna let the elevator
Bring us down, oh, no let’s go
Let’s go crazy, let’s get nuts
Look for the purple banana
«Til they put us in the truck, let’s go
All excited but we don’t know why
Maybe it’s ’cause we’re all gonna die
And when we do, what’s it all for
Better live now before the grim reaper
Come knocking on your door
Are we gonna let the elevator
Bring us down, oh, no let’s go
Let’s go crazy, let’s get nuts
Look for the purple banana
«Til they put us in the truck, let’s go
Come on baby let’s get nuts
Yeah, crazy
Let’s go crazy
Are we gonna let the elevator bring us down
Oh, no let’s go, go crazy
I said let’s go, go crazy
Let’s go, let’s go, go, let’s go
Dr. Everything’ll Be Alright
Make everything go wrong
Pills and thrills and daffodils will kill
Hang tough children
He’s comin»
He’s comin»
Comin»
Take me away»
Sier Prince.
Anorakker, nikkers. Strømper til knærne. Spiritofamundsen. I fjellet, på sjøen, vidda og i byen. Oppdagende sinn og varme hjerter. Med respekt og forståelse for natur, mennesker og opplevelser. Ane, Glenn og jeg.
La meg forklare nærmere: det er blitt august og mer enn en fullmåne har gått siden vi møttes på Stryn. På bestefars gamle motorbåt sitter vi på akterdekk. Oslofjorden blunker til oss.
På veg for å se igjen gode gutter fra Berserk Bastards. Denne gangen reiser vi med kaptein og skute. Sverre Jensen, 67 år gammel. Bestefar og bestevenn. Med åpent hjerte er det plass til alle. På Stryn møttes vi, i Oslofjorden samles vi. Bandet, bestefar og oss. Sjelevenner knytter fort sterke bånd. I lufta henger våre tanker, håp og drømmer. Hva de er blir en for lang rotur å begi seg ut på nå, men den kommer.
Vi bærer Amundsens ånd med oss i naturen, men på vår måte. Vår måte, men også hver vår måte. Et øyeblikk befinner seg midt mellom det forrige og det neste…
Smil fra Line.
Under en gran finnes tre barn. Peter pan og vennene hans ville vært grønne av misunnelse. Barna er nesten voksne, men likevel barnlige.
«Har ikke noe i mot å gå i andres spor opp, så lenge eg slipper å kjøre i de ned igjen.» Tekstutveksling foregår med en kamerat i Sogndal. Ordene bruker jeg til å forstå hvordan vi nærmer oss verden hver eneste dag. Alt vi blir fortalt, ser, hører, føler er vegen opp. Den er som oftest gått av noen andre. Andres fotspor. Det er ingenting i vegen med å følge de. Vegen ned er hver og enkelts personlige erfaring med vegen opp. Vegen ned er uttrykket, reaksjonen, tankene og følelsene. Hvordan vi formidler vår oppfatning av vegen opp.
Kreativt, nytenkende, eller kjører du kanskje samme sporet ned igjen også? Det er ingenting i vegen med å følge gamle tradisjoner og skispor, når vegen ned gir mulighet til å boltre seg, som ingen annen har gjort tidligere! Kast deg utfor, forlengs, baklengs, sidelengs. Med hodet på bakken og føttene i været!
Jabadabadu!
Tenker tilbake. Tilbake til turen. Tilbake til grana vi fant, midt i en liten side med nysnø dagen i forvegen. I løpet av natten kom mildvær, pakket snøen og fylte den med vann.
Grana stod der fremdeles, og sporene fra i går lettet vegen opp.
Inn under, sage, tvinne, knyte. Det er blitt hulrom nede ved bakken, nære stammen. Resten av grenene er knytt opp, bundet fast. Skjermer og lager et rom der inne. Et hemmelig rom, vanskelig å få øye på utenfra. Innenfra er det vanskelig å få øye på ute. Neverland.